Forsiden › Statistikk › Plastbæreposen og andre poser
Plastbæreposen og andre poser
Vår historie viser at menneskene siden tidenes morgen har benyttet seg av ulike typer ”poser” for å oppbevare, beskytte og frakte forskjellige gjenstander. I tillegg til ”plastbæreposen” brukes det også derfor mange andre plastposer i Norge. Nedenfor har vi listet opp andre plastposer i markedet. Det er ikke gjennomført noen omfattende kartlegging av volumene, tallene er anslag innhentet fra ulike aktører i markedet. Meningen er å vise mangfoldet av poser og sekker, poser til ulike formål, men som likevel ofte brukes om hverandre.
Gjennom dagligvare selges det ca 7 millioner brød/ fryseposer per år, dvs ca 1500 tonn poser på rull. Disse posene skal etter bruk leveres inn i plastinnsamlingen.
I dagligvareforretningene får kundene normalt forsyne seg med fruktposer, dvs poser på rull som ser ut som små og klare bæreposer. Forbruket av slike poser anslås til ca 1200 tonn. Disse posene skal også samles inn i plastinnsamlingen.
Videre selges det avfallsposer både gjennom dagligvarehandelen og faghandelen. Gjennom dagligvare selges anslagsvis 16 millioner stk per år, dvs 84 tonn. Avfallsposer veier betydelig mindre enn bæreposer, på den annen side brukes avfallsposen kun én gang.
I tillegg selges avfallssekker på rull. Anslagsvis selges det ca 100 millioner avfallssekker på rull gjennom dagligvarehandelen. En del av disse sekkene betegnes som ”Ekstrasekk” i forhold til den lokale kommune. I Bærum kan man i butikkene f.eks. kjøpe blå sekker der ekstra renovasjonsavgift er inkludert i prisen. Kommuner som benytter sekkestativer for restavfall distribuerer egne sekker til abonnentene og disse kommer i tillegg til antallet over.
Stadig flere butikker selger bionedbrytbare poser som delvis er basert på fornybar råvare (mais). Disse posene er sertifisert for industriell kompostering og brukes normalt til matavfall. De er ikke egnet for materialgjenvinning og bør derfor ikke inn i plastinnsamlingen.
I mange kommuner deles det ut poser i forbindelse med kildesortering. Hver husholdning har behov for ca tre poser bare til matavfall per uke. Til dette formål brukes dels bioposer, dels papir og plast. Bioposene utgjør her anslagsvis 50 millioner stk. Videre deles det ofte ut fargede plastposer for bruk til systemene for optisk sortering. Alternativt oppfordres abonnentene å kjøpe posene i butikkene. Videre deles det ut større klare plastsekker for plastinnsamling og selvfølgelig større svarte renovasjonssekker.
Mange av de ovennevnte produkter kan brukes om hverandre og produktene ligner også på hverandre. Ved en avgift eller et forbud vil markedet derfor tilpasse seg og erstatte det ene produktet med et annet. Dessuten er det tenkelig også at produktene kan endres og tilpasses et eventuelt forbud.
Ovennevnte tilpasning og tilhørende gråsoner må taes hensyn til når man evaluerer effekten av forbud og avgifter. I Irland ser man at salget av avfallsposer har eksplodert etter at avgifter ble innført på plastbæreposene.
Her kan også nevnes en risiko for at poser egnet for matkontakt kan erstattes av poser som ikke er godkjent for dette. Videre må man ta hensyn til ulike distribusjonskanaler; noen poser selges gjennom butikk mens andre distribueres direkte gjennom kommunal renovatør. Den fleksibilitet som kommunene her har mht å gi sine abonnenter best mulig service kan muligens svekkes gjennom avgifter og/ eller forbud.
Til slutt vil et slikt materialspesifikt forbud også føre til økt bruk av poser laget av andre materialer, dvs materialer som isolert sett kan være et dårligere miljøvalg og/ eller som ikke er egnet til ombruk mht retur/avfall. Dernest kan et forbud bety flere hybridløsninger; Papirposer med plastbelegg og bruk av syntetiske tekstiler som gjør det vanskelig å skille mellom ”plast” og ”ikke plast”. En slik utvikling vil derfor neppe være optimal miljømessig sett. Dessuten kan alle mulige hybridløsninger gjøre sortering og gjenvinning svært vanskelig.
Av Webmaster
