• Forsiden

• Om posen.no
• Dokumenter
• Kontakt

• Fakta om bæreposen
• Statistikk
• Forsøpling
  • Hva er forsøpling?
  • Biologisk nedbrytning av plast i naturen
  • Lover, regler, oppfølging og organisering
  • Problemets omfang
  • Hold Norge Rent
  • Forsøpling i andre land
  • Forsøpling av havet
• Juridiske forhold
• Alternativer
• Miljøanalyser
• Myter og fakta
• Andre land
• Argumenter i debatten

Forsiden › Forsøpling › Biologisk nedbrytning av plast i naturen

Biologisk nedbrytning av plast i naturen

Både i den generelle debatten om plast som materiale og ikke minst i diskusjonen om plastbæreposene, trekkes ofte nedbrytbarhet inn som et viktig element. Plast brytes nemlig langsomt ned i naturen.

Det er riktig at plast brytes langsomt ned i naturen, og det er som regel meningen at plasten ikke skal brytes ned. Tilsvarende tar det lang tid å bryte ned andre materialer også: Takket være sen nedbrytning av f.eks. glass og keramikk, har forhistorisk avfall faktisk blitt en del av arkeologien.

Plastbæreposer skal ikke kastes i naturen og kun promiller av plastbæreposene i Norge antas å ende i naturen. Skal man forby bæreposene i Norge fordi noen få personer kaster dem i naturen, er et relevant spørsmål. Et annet spørsmål er; Hvor lenge blir bæreposene i Norge liggende i veikanten, i parker eller langs strendene før de ryddes opp? Videre kan man spørre seg; Hvilken skade gjør plastbæreposene som blir liggende og som aldri blir plukket opp? Hvilken effekt har delvis eller helt nedbrutt plast på naturen? Sist men ikke minst, dersom plast er et forsøplingsproblem i en del utviklingsland, er dette en grunn til at vi skal forby plastbæreposer i Norge?

Men først, hva betyr begrepet nedbrytning? Her følger en definisjon på biologisk nedbrytning fra Wikipedia: Biodegradation is the process by which organic substances are broken down by the enzymes produced by living organisms. The term is often used in relation to ecology, waste management and environmental remediation (bioremediation). Organic material can be degraded aerobically, with oxygen, or anaerobically, without oxygen. A term related to biodegradation is biomineralisation, in which organic matter is converted into minerals. Biodegradable matter is generally organic material such as plant and animal matter and other substances originating from living organisms, or artificial materials that are similar enough to plant and animal matter to be put to use by microorganisms. Nedbrytningen av materialer er avhengig av blant annet luft og lys. Det finnes ulike metoder til å måle nedbrytningstiden. I media ser vi påstander om at plast brytes ned over meget lang tid, ofte oppgitt fra 100 til 1000 år. Selv om Wikipedia selv understreker at også deres informasjon skal taes med en klype salt, gjengis her en oversikt for å illustrere nedbrytningstid:

Tabell: Nedbrytningstid (Kilde: Wikipedia)

Som det fremgår av denne oversikten brytes plastbæreposer ned over 10-20 år mens alternativene til en plastbærepose har følgende nedbrytningstid; papir 2-5 måneder, nylonnett 30- 40 år, bomull 1- 5 måneder, lær 25- 40 år. All informasjon bør taes med en klype salt da nedbrytningen er avhengig av de aktuelle forhold. Graver man i et avfallsdeponi, kan man for eksempel finne 50 år gamle lesbare aviser!

Plastens nedbrytbarhet er avhengig av tilsetningsstoffer i plasten. Som regel tilsettes additiver nettopp for å unngå at plasten brytes ned i forhold til UV- stråler. Ønsker man at bæreposene skal brytes raskere ned kan man derfor fjerne disse tilsetningsstoffene eller tilsette andre additiver som kan stimulere til raskere nedbrytning.

Bionedbrytbar plast brytes ned som annet organisk materiale. Selskapet Bio-Bag International presiserer imidlertid at deres nedbrytbare poser skal komposteres og ikke kastes i naturen. Man vil derfor ikke si noe om en eventuell nedbrytningstid i naturen. En del bionedbrytbare poser er godkjent etter den europeiske standarden EN 13432 som komposterbare. Standarden refererer seg til industriell kompostering, ikke til hjemmekompostering. I en del kommuner bruker man slike poser for oppsamling av matavfall.

I Frankrike og en del andre land har man i debatten om plastbæreposer forsøkt å promotere komposterbare poser mens man har foreslått å forby eller begrense bruken av vanlige plastposer. Begrepene ”komposterbar” og ”bionedbrytbar” høres jo forlokkende ut. I debatten internasjonalt har man stort sett konkludert med at ”bionedbrytbarhet” ikke er en løsning mht forsøpling. Derimot har flere pekt på at bionedbrytbare poser lett kan føre til at folk kaster flere poser i naturen; ”de brytes jo ned likevel”!

Begrepene ”bionedbrytbar” og ”komposterbar” plast henleder på denne plastens egenskaper, men ikke på hva plasten inneholder. Begrepet ”bioplast” derimot, henspeiler seg på hva slags råstoff som brukes, i dette tilfelle fornybare råstoffer som for eksempel sukker, soya og mais. I markedet finnes nå en rekke ulike produkter med ulike egenskaper mht nedbrytning og med forskjellig grad av innblanding av fornybar råvare. Det hersker fortsatt en del usikkerhet og uvitenhet i markedet om begrepene, og ikke minst miljøeffekten av de ulike materialene. På lang sikt, etterhvert som oljen tar slutt, vil sannsynligvis mer og mer plast lages av fornybare råvarer.

Bioplast og bionedbrytbar plast kan være en trussel mot materialgjenvinning av annen plast. Bare en liten innblanding kan forstyrre prosessen og ødelegge sluttproduktet. Når det gjelder ulike former for nedbrytbar plast, hersker det i tillegg en viss usikkerhet mht andre problemer nedbrytningen kan ha i naturen. Det er derfor et stort behov for å undersøke og avklare disse forhold.

Oppsummert: Plast skal ikke havne i naturen, men gjenvinnes til nye plastprodukter eller til lys og varme. Brukt plast bør anses som en ressurs som skal utnyttes! Ender plasten i naturen eller på et deponi er dette å betrakte som sløsing med ressurser. Stadig bedre retursystemer for alle typer plast vil bidra til bedre ressursbruk og mindre forsøpling.